Å høste av naturen er et av målene på jakt- og friluftslinjen. Men at det skulle innebære et helt nytt syn på makrell i tomat, var elevene ikke forberedt på.

– Hvem har plass i sekken?

Linjelærer Nils Ingvar Egeland prøver å overdøve støyen fra fire snøscootere som går på tomgang. Den siste halvtimen har Vilde, Elias og Ronja jobbet iherdig med å grave frem de gamle to-takterne, etter tre dager med lavtrykk og full storm i kastene.

– Jeg har, roper Vilde.

Hun får en pose med gamle rypeskrotter i hånden. Åte. For nå skal vi på revefangst.

Et år som jeger på Svalbard

Jakt og friluftslinjen er en av mange linjer som har mye utetid i løpet av året på Svalbard. Vi høster av naturen, slik fangstfolk har gjort i hundrevis av år før oss.

Høsten er en travel tid. Når elevene kommer i august starter vi med sikkerhetsopplæring, og det blir mulighet til å ta jegerprøver. Så drar vi ut på reinsdyr-, sel-, rype- og gåsejakt og fiske. Isfjorden er full av torsk, og det er ingen grunn til å ikke spise kortreist mat.

Med mørket lærer vi mer om konservering og bearbeiding av råvarene vi har skaffet oss gjennom høsten. Når snøen har lagt seg er det tid for røkting av revefeller.

Den som går i fella

Folkehøgskolen får lov til å sette ut revefeller i Mälardalen, og vi deler jaktterrenget med ungdomsskolen i Longyearbyen. Fra internatet er det under et kvarter med scooter bort, alternativt en god time på ski.

Denne februarmorgenen durer scooterne bortover i jevnt driv. Det har vært elendig vær i noen dager, og alle kjenner på godfølelsen ved å komme seg ut igjen – de fine, nære naturopplevelsene er tross alt en av grunnene til at mange velger å bo på Svalbard.

Jaktlinjen har satt ut tre feller, hvor hver elev har vært ansvarlig for en felle hver. De har dermed også «førstepri» på eventuell fangst som kommer i fella. Vi kjører et stykke innover vestsiden av Mälardalen, før vi stopper scooterne og går oppover i terrenget. Til tross for mye nedbør er det avblåst i området, og ikke vanskelig å få øye på fella.

– Er det en rev? Jeg tror det er en rev! DET ER EN REV!!

Vilde jubler! Skyter armene i været, og løper bort til den lille pelsdotten som ligger urørlig i snøen. Den er vakker, hvit som snøen, og ser nesten ut som den sover.

– Yess, sier Vilde igjen og sender en Snap til mammaen sin.

Fjorårets makrell i tomat og bålhygge

På med engangshansker, og reven blir forsiktig lirket ut av fella. Vilde finner en gammel boks makrell i tomat – som faktisk ble åpnet i fjor – og smører et tykt lag utover rypehodet som fortsatt henger fast i fella. Det diskuteres ivrig om reven liker lukten eller ikke. Gitt den som ligger i snøen, så faller konklusjonen på at dette er revemat.

Vi drar videre til neste felle, som er tom og har frosset fast. Her gjøres noen justeringer på plassering i terreng før den får et nytt lag makrell i tomat den og, og blir spent opp på nytt.

Så er det tid for lunsj. Igjen diskuteres det ivrig, nå om viktigheten av å klare å fyre opp med én fyrstikk, og gode alternativer i mangel på tennbriketter. Det grilles pølser, og kremboksen tømmes uten problem.

Siste felle ut

Hver vinter er det alltid større etterspørsel fra lokalbefolkningen om å ha feller ute, enn ledige jaktterreng, og folkehøgskolen er heldige som får tilgang til et bynært område. Alle som har feller ute må røkte, altså sjekke dem, minst en gang i uka, og dette blir en fin linjeaktivitet utover våren.

Vi kjører en siste runde og sjekker siste fella. Denne er dessverre også tom, så det justeres litt på plassering, før turen går tilbake over Adventdalen.

På grunn av rabiesfaren kan ikke revene oppbevares i vanlige frysere. De skal leveres merket til Norsk Polarinstitutt som så kan gjøre flå- og garvejobben for fangstfolket. Resultatet er et nydelig skinn som kan brukes som f.eks. kant på en anorakk.

Informasjon om revene blir gitt videre til forskerne, som også får nyttig kunnskap om bestanden gjennom revefangsten.

Så langt har korona-pandemien vært snill med Svalbard. Det har ikke vært noen tilfeller av COVID-19 pr. 25. april, og alle innbyggere får i disse dager vaksine.

Vi har gjennomarbeidede smittevernrutiner. Disse vil bli sendt til deg som elev i god tid før skolestart, som er torsdag 26. august 2021. Vi vil også legge ut relevant informasjon etterhvert som situasjonen utvikler seg.

Da korona-pandemien gjorde Magnus Aaslund arbeidsledig, pakket han turutstyret og flyttet til Svalbard. Det har blitt et år over all forventing.

– Jeg var på Svalbard for første gang i 2016 på en ti dagers ferie, og likte ikke plassen. Det var en familietur med Hurtigruta. Jeg interesserte meg jo ikke for friluftsliv, jeg var bare opptatt av fotball og sykling. 2020 for Magnus skulle egentlig handle om fengselsbetjentstudier og jobb på G-max. Men da sportsgiganten gikk konkurs måtte Magnus legge om livet.

– Jeg tenkte at Svalbard ikke var noe for meg. Det er kaldt, det er mørkt og i tillegg er det isbjørn. Men jobben min i G-max hadde plutselig gjort meg litt interessert i friluftsliv likevel, og da jeg gikk inn på folkehøgskole.no og krysset av for interessene mine kom Svalbard folkehøgskole opp som beste alternativ.

Men du hatet jo Svalbard som 16-åring?

– Ja, men hvis jeg først skulle gå folkehøgskole ville jeg gjøre det mest ekstreme. Ekspedisjonslinja virket helt vill! I tillegg er det noe helt annet å være fastboende her. Du har hele Svalbard, du har tid til å se alt. Jeg har dratt på teltturer, sovet på Scott-hytta, gått opp til Tarantellen.

Tarantellen?

– Ja! Du må google tarantellen!

Spitsbergen på tvers i ti dager

For Magnus og medelevene nærmer skoleårets største høydepunkt seg, en ti dager lang ekspedisjon hvor klassen skal krysse Spitsbergen på tvers med ski og pulk. 153 kilometer skal tilbakelegges og nettene skal tilbringes i telt.

– Klassen gleder seg så sykt mye! Vi snakker om den turen hele tiden. For å trene opp ryggen har vi trukket bildekk etter oss for å være klar til å trekke en tung pulk. Siden gradestokken kan synke helt ned til 38 minus må ikke Magnus bare trene opp formen, han må også bli kjent med turutstyret sitt.

– Soveposen min kan for eksempel bli litt for kald, men på forrige tur fant jeg ut at den funker fint hvis jeg fyller en Nalgene-flaske med varmt vann og legger den oppi posen min. Klassen sover mye ute for å øve på å sette opp telt. For det å sette opp telt på Svalbard, er ikke det samme som å sette opp telt en koselig sommerdag på fastlandet.

– Her har vi en telt-bag som vi stapper teltet inni. Da kan du slå opp teltet, liggeunderlaget og soveposen på en gang. Da får du opp teltet på 20 minutter i stedet for 40 minutter, og det har mye å si i en storm hvor du må søke ly fort.

Mye fetere å ha skikkelig erfaring

– Jeg har lært så mye på dette året, mye mer enn jeg ville lært i sportsbutikk. Her får jeg jo brukt den soveposen med comfort temperatur på minus 30 grader. Jeg kan snakke så mye teori om utstyr jeg bare vil, men nå har jeg faktisk en referanse.

Hva har vært mest nytt for deg?

– Skikkelig “white out”. Altså, å ikke se en dritt foran deg, du bare ser tauet forsvinne og du kan ikke se om det faktisk er festet til kompisen din der fremme. Det er vilt. Men det går fint, vi har GPS eller så går vi bare etter læreren vår Ronny.

Blir du noen gang redd?

– Nei, ikke når vi er med lærere. Men jeg blir mye mer påpasselig og skeptisk med en gang jeg er alene. Da ser jeg mye mer etter isbjørn, skredfare, overheng og sånt. Og det er bra, for det er jo det vi skal øve på. Snart skal Magnus gi rommet sitt på Svalbard folkehøgskole videre til neste skoleårs elever, og til kommende Svalbardianere har han to tips.

– Kjøp store skisko! Gjerne to størrelser opp, hvis ikke kommer du til å fryse på beina. Ja, og lytt til læreren din.

Gjør du det?

– Haha! Tja.