En lærer på videregående anbefalte folkehøgskole. For Mia Sakshaug ble det en introduksjon til en helt ny hobby: droneflyvning.

Det er midten av februar, og etter måneder med mørke kan man nå endelig se de vakre fjellene som omkranser Longyearbyen.

«Gym» står på timeplanen. Vanligvis betyr det løping, ballspill eller klatring oppe i Svalbardhallen, men nå har noen av elevene tatt initiativet til en tur til Vanntårnet. Knappe 20 minutters gange fra folkehøgskolen, ved den øverste, ytterste blindveien ligger et svært vanndepot. Bak det begynner villmarken.

– Hei! Dette er Mia fra Svalbard folkehøgskole. Jeg står oppe ved vanntårnet, er det greit om jeg tar dronen min og flyr en liten tur?

Tilbakemeldingen fra tårnet på Longyearbyen flyplass er positiv. Her er det bare å lufte dronen, så lenge andre regler hensyntas.

Vrrrr – som en liten, summende mygg letter dronen. Den får tatt noen fantastiske bilder før Mia igjen ringer flytårnet og melder om at hun er ferdig med flyvningen for dagen.

Et bra alternativ til jobb

Mia Sakshaug er fra Skatval, nord for Trondheim. Hun syntes koronatiden var utfordrende, og etter et par forsøk på å fullføre videregående anbefalte en lærer å søke på folkehøgskole for å få en positiv avveksling.

Det var foreldrene som først lette frem informasjon om Svalbard folkehøgskole, og Mia søkte seg nordover på teknologilinjen.

På en hyttetur med klassen ble hun introdusert for droneflyvning.

– Jeg hadde aldri flydd drone før, men hørt mye om det. Jeg visste at det var en dyrt marked å komme seg inn på, og da var det fint at skolen har to droner tilgjengelig.

Senere på høsten hadde de et minidroneprosjekt, og tok dronesertifikatet for å fly dem.

Det tok i midlertidig ikke lang tid før Mia var blitt så gira at hun kjøpte sin egen drone.

Vær og vind, tips og triks

Første bud når man skal fly drone er ok vind og værforhold. Etter at Mia hadde fått tilsendt det nye leketøyet gikk Svalbard inn i en periode med mye ruskevær; det var kaldt, utrolig mye vind og snødde.

– Det passer ikke akkurat for å fly en ny drone, ler hun.

Mia bruker mye av fritiden på å lese seg opp på droneregler, tips og manøvrering, og er opptatt av å forstå hele dronen, ikke bare at den kan ta bilder.

– Jeg var gira på å lære mer om ISO, blenderåpning og hvitbalanse. Hva gjør dette med sluttresultatet på bildene?

I Norge er det droneflyforbud i en radius på 5 kilometer fra flyplassen. Mia har gode erfaringer med dialogen med flytårnet, om hun likevel ønsker å fly innenfor dette.

– Da folkehøgskolen arrangerte Ta Sjansen i alpinbakken fikk jeg lov til å fly og ta bilder av arrangementet. Det ble en ringerunde via Lokalstyre, Sysselmesteren og til slutt flytårnet, men alt ordnet seg.

En fremtid innenfor droneflyvning

Mia anbefaler alle som ønsker å begynne med droneflyvning om å sette seg inn i gjeldende regelverk, få tatt dronelappen og begynne å se guider på YouTube. Du må også vurdere hva slags forsikring du skal ha, om det kun er ansvarsforsikring, eller om du også ønsker en som dekker skade, brann eller tyveri.

Mia har med dronen på nesten alle turer, og forteller at det har vært spennende å få fordype seg innenfor temaet.

– Jeg var litt fortapt på hva jeg ville gjøre, og tror jeg trengte året på folkehøgskole. Nå vet jeg at jeg har lyst til å jobbe med droner.

Hva har lyspærer, bildekk og en trampoline til felles? Det er søppel som ble funnet under folkehøgskolens søppeltokt. Høsten 2023 har SFHS fått midler til ny strandrydding.

Applausen rundt bordet legger seg, og Eike Stuebner smiler. Folkehøgskolen har nettopp blitt tildelt 1,4 millioner kroner fra MARFO, Senter mot marin forsøpling. Midlene skal sikre at folkehøgskolen bidrar med strandrydding rundt Spitsbergen de neste to årene.

Eike Stuebner er linjelærer på forskerspirelinja, og svært opptatt av bærekraft og forsøpling. Den tidligere marinbiologen har hatt ansvaret for folkehøgskolens søppeltokt de siste to årene, og forteller at det har vært givende for elevene å delta på strandrydding.

– Mange føler at problemene er så store at de ikke kan gjøre noe. Men det å gå ut og plukke søppel er noe veldig konkret, som har en synlig effekt og er veldig motiverende. Underveis får de oppleve naturen og masse flotte steder, og så gjøre de noe sammen, forteller Eike.

Prosjekt Isfjorden

Høsten 2022 deltok elevene på strandrydding blant annet ved Gåsøyene, Gipshuksletta, Deltaneset, Elveneset og Diabas. Dette er områder i nærheten av Longyearbyen, hvor det jevnlig er folk innom som kan ta med seg søppel. Aktiv i Friluft ryddet Gåsøyane og Gipshuksletta for fem år siden. Likevel var det ikke vanskelig for elevene å finne søppel.

– Vi fant mye, mye rart, sier Eike, og sukker oppgitt.

– Jeg var overrasket over hvor mange gamle fat med tjære og drivstoff som bare lå i naturen. På Elveneset fant vi en hel trampoline. Det er mye avfall fra fiskeribransjen, men mye tyder også på privat turaktivitet, jakt og byggemateriale som muligens kommer fra byen eller fra arbeider på skip eller hytter.

Elevene ved Svalbard folkehøgskole drar ikke på lange reiser utenlands i løpet av året. Det er nok av spennende ting å se å oppleve på Svalbard, og søppeltoktet med det ærverdige skipet MS Nordstjernen er absolutt minneverdig opplevelse.

Høsten 2022 ryddet elevene 21 kilometer strandlinje, og plukket 1600 kilo søppel.

Å forske på søppel

Det høres ut som en skitten jobb, men søppelforskning er skikkelig detektivarbeid som kan fortelle oss om hvor søppelet kommer fra, hvor gammelt det er og hva det har vært brukt til. Det viktigste er å få en idé om hva de største kildene til søppelet er.

Forskerspireklassen har hatt samarbeid med SALT AS, og lært seg ulike analysemetoder for å samle data som inngår i større forskningsprosjekter. Elevene fikk også være med og presentere resultatene sine på en studentkonferanse på Universitetssenteret på Svalbard.

– Det var skikkelig kult å se at andre syntes det vi holdt på med var interessant og viktig. Når man vet hvor det meste av søppelet kommer fra, kan man forhindre at det ender opp i naturen, sier hun.

Samarbeid og koordinering

De to siste årene har folkehøgskolens søppeltokt vært finansiert av Handelens Miljøfond, og fra 2023 tar MARFO over deler av finansieringen ved siden av tilskudd fra Handelens Miljøfond.

– Vi ønsker å rydde på utsiden av Isfjorden, hvor vi vet det er store ryddebehov, forteller Eike.

– Høstens mål blir nok nordvest-hjørnet, men det blir etter avtale med Sysselmesteren og andre aktører som også rydder.

Eike forteller om vellykkede koordineringsmøter med MARFO, og et felles ønske om bedre koordinering og samarbeid for å få ryddet rundt Svalbard.

– Selskapene som er knyttet til AECO og cruisenæringen rydder der de går i land, og oppfordrer turistene til å delta i opprydningsarbeidet.

Elevene er som regel overrasket over hvor mye søppel som finnes, og særlig at mye av det kommer langveisfra og ikke har opprinnelsessted Svalbard.

– Samtidig er det givende for dem å være med og bidra. Dette er en tur med mening. Mange setter pris på fellesskapet og samarbeidet gjennom prosjektet, og det er fint å få samlet hele skolen på et felles opplegg, sier Eike.

Vil du vite mer om strandrydding på Svalbard:

MARFO
AECO
Handelens Miljøfond
Prosjekt Isfjorden/Aktiv i friluft
Salt.nu

Med filosofien «våg å male stygt» har 20 år gamle Pål Christoffersen gitt kreativiteten fritt spillerom på Svalbard.

Det er 27 effektive minusgrader. Sola, som etter en lang vinter endelig er tilbake i Longyearbyen, lyser opp landskapet, men varmer ikke.

Snøen knitrer under skoene for hvert skritt. Det er egentlig sitte-foran-peisen-med-varm-kakao-vær. Men foran Hiorthfjellet står tre elever og maler.

– Dette er noe helt annet enn det livet jeg levde på Sørlandet, sier Pål med et stort smil.

Pål kommer fra Risør, og bor i Kragerø, og er vokst opp med skjærgård, sommer, båtliv og varme. Alt dette har han byttet ut for et år på Svalbard. Det som dro han hit, var naturen. Denne dagen har elevene på foto- og kunstlinja rigget seg opp i kulda, og er i full gang med å male.

– Det å oppleve et arktisk klima og natur har vært veldig spennende. Jeg liker å gå turer, samtidig som jeg synes historien og kulturen på Svalbard er veldig interessant. Det er fascinerende at det bodde mennesker her for flere hundre år siden, at de fant ut at her kunne man være og bo. Det føles jo litt unaturlig når det er så kaldt.

Det magiske lyset

Den kjente, norske maleren Kåre Tveter besøkte Svalbard for første gang i 1982, og ble fullstendig bergtatt av Svalbardlyset. Mange av maleriene hans henger rundt omkring i Longyearbyen og er pasteller, nyanser av hvitt og duse farger.

Pål gikk medier og kommunikasjon på videregående og hadde fotografi som valgfag, men på Svalbard har han særlig utviklet maleinteressen sin.

– Jeg har malt to bilder av Hiorthfjellet, et i polarnatta og når det er lyst, og det var veldig gøy å jobbe med maleriet av fjellet med tanke på lyset. På det ene er det månelys, med hint av gult, det er andre er preget av rosa skyer og rosa lys.

Han forteller at naturen på Svalbard er fascinerende å male og tegne, og han har lært mange nye teknikker i løpet av skoleåret.

– Jeg hadde ikke drevet med oljemaling før, men liker det veldig godt. Med små grep kan du få maleriet til å se realistisk ut. For eksempel gjelder det å «male stygt.» Det betyr at når du er tett på, så ser det ikke ut, men ser du bilder på avstand så ser det ekte ut.

Kunstneriske utfordringer

Pål sier at han gjerne skulle ha brukt enda mer tid på å ta bilder ute.

– I kulda kan det være ganske vanskelig å huske alle innstillingene. Jeg har lært litt når vi har vært ute på tur, men man prioriterer ofte det å være varm og komfortabel. Jeg må minne meg selv på å huske å ta bilder med kameraet!

Han trekker frem nordlysfotografering som en kald affære, men forteller at det var veldig gøy å lære å ta nordlysbilder. Det var utfordrende i starten, men etter at han fikk lært seg teknikken og hvordan det skulle gjøres har han fått tatt masse fine bilder.

– Jeg tror man kan lære å bli kreativ, og så er det er lett å bli inspirert av det svalbardske. Da vi var på tur med båten Nordstjernen hadde vi med tegnesaker og tegnet fangsthytter og bygg i Ny-Ålesund. Vi ble inspirerte av det vi hadde rundt oss.

Kreativt år på folkehøgskole

Da skoleåret startet i august gikk Svalbard inn i en av sine vakreste sesonger, med frost på bakken, snø på fjelltoppene og en glød som så mange besøkende blir forelsket i.

– Starten av skoleåret var en fantastisk fin tid å ta bilder på. I september og oktober er det fine, nøytrale farger i terrenget, som ble veldig fint på kameraet, sier Pål.

Et av bildene han tok var til en oppgave som het kreativt portrett.

– Bildet hadde en dypere mening. Kvinnen kikker ut i verden, kanskje har hun hjemlengsel. Og så er det noe symbolsk med blomstene, for det finnes jo ikke så mange blomster på Svalbard.

Men mangel på blomster, kulde og avstand til tross. Pål er bergtatt av Svalbard, akkurat som Kåre Tveter var.

– Jeg har lyst til å fortsette å være her, og føler ikke at jeg er ferdig med Svalbard.

Lenge kunne du møte Marie Brekkhus på en scooter sammen med turister. De siste to årene har hun vært i sitt rette element, som linjelærer ved Svalbard Folkehøgskole. Og som hun sier selv – det er hun som lærer av elevene!

Marie falt pladask for Svalbard for ti år siden. Hun var i gang med en friluftslivlærerutdannelse, og tenkte det ville være smart med et år på Svalbard. På den måten kunne hun bli skikkelig god på bre, snø og ski og spesialisere seg på det.

Etter en mørk lang høst kom den fantastiske Svalbardvåren, og Marie var helt frelst. Hun gikk Spitsbergen på langs i 2014, og skjønte for første gang hvor stor øya egentlig er.

– Vi hadde gått tre uker på ski, 10 timer om dagen i én retning, og det var fortsatt langt igjen. Det var en helt fantastisk tur, og jeg ble maks forelsket i Svalbard.

Så fikk hun et jobbtilbud på fastlandet. Selv om jobben var bra, minnet ferger, trær og veiskilt henne på at hun ikke var på Svalbard. Hun måtte tilbake til nord.

Gleden over å ferdes i naturen – sammen

Marie ble først hjelpelærer på ekspedisjonslinjen, før hun ble linjelærer for Arktisk Friluftsliv i 2021. Dette skoleåret har hun hatt ansvaret for ekspedisjonslinjen.

– Det er utrolig givende å få muligheten til å følge noen over mye lengre tid, og få lære bort noe som varer evig. Jeg ser at når noen lærer seg å gå på tur så blir det en del av hverdagen og identiteten resten av livet.

Ved starten av skoleåret pleier Marie å spørre elevene om hva de gleder seg mest til. Noen svarer telttur, andre nordlyset, naturen og isbreene. Og så spør de gjerne hva hun gleder seg til.

– Helt oppriktig så gleder jeg meg til at elevene skal få oppleve alt dette. Det er veldig spennende å være sammen med elevene et helt år der det skjer utrolig mye. De tenker på mye rart, på hva de skal videre, og vi har veldig mange gode samtaler. Jeg lærer mye av dem hele tiden!

Erfaringer for livet

Ekspedisjonslinjen er en av de tøffere linjene ved Svalbard folkehøgskole, med flest dager ute og mange overnattinger i telt. Samtidig er det ingen krav om at du er Lars Monsen før du kommer – det skal du jo lære å bli underveis!

– Det er fantastisk å se hvor mye elevene lærer i løpet av året. På den avsluttende turen med pulk og telt håndterer elevene omgivelsene og utfordringene, og det er så fint. Det øyeblikket når elevene selv skjønner hvor mye de har lært gjennom året, det er magisk!

Året på ekspedisjonslinjen tar elevene gjennom skredkurs, brekurs, øvelser, teltoppsett, kart og kompass, og førstehjelp. Høstsemesteret starter med en dag med førstehjelp og feltopplæring om ferdsel i Arktis, og så bygges kunnskapen lag på lag i løpet av året. Litt som behovet for varme klær.

Det kan være krevende å finne riktig utstyr, men Marie anbefaler alle å komme med gode fjellsko og en tursekk, og så kan man se litt hva man trenger etter hvert. På ekspedisjonslinja er det behov for godt utstyr som tåler en vinternatt ute, men Marie tipser om å kjøpe brukt på Finn.

– Elevene som har valgt en linje som er mye ute får anbefalinger om hva slags utstyr som passer Svalbardforholdene. Det er en balanse mellom at utstyret skal være godt nok, men ikke blakke elevene. Og så trenger alle en god og varm dunjakke, gjerne noen størrelser større enn det du vanligvis bruker.

Hvert år arrangerer Svalbard Folkehøgskole «Ta Sjansen» for hele befolkningen i Longyearbyen. Lørdag 11. mars braket det løs i alpinbakken.

Tekst: Kira Twang Riise

«Ta sjansen» er et arrangement i forbindelse med feiringen av solas tilbakekomst, eller solfestuka som vi svalbardianere kaller den. Konkurransen går ut på at man som lag bygger en farkost og kjører ned en bakke. Målet er å komme raskest ned bakken og ringe i en bjelle. Det er også positivt å ha laget en kul farkost. Mange tilskuere dukket opp i bakken, og det var topp stemning med musikk og kommentatorer.

Karoline Hamre Johannessen er en av de som skal sette seg utenfor bakken. Farkosten hun og teamet hennes har laget er en stor crocs. Grunnen til at de lagde nettopp en crocs er for hennes og venninnas store kjærlighet til skoene. Hun sier byggingen har gått veldig bra og det var gøy å se hvordan den ble til etter hvert som de jobbet med den. Hun gleder seg masse til å konkurrere.

– Forventningene om å vinne er ikke så stor, det er mest fordi det er gøy, sier Karoline med et smil rundt munnen.

Det var 15 farkoster som stilte i åretskonkurranse. Ti av farkostene var fra byens bedrifter, universitetssenteret og privatpersoner, mens folkehøgskolen deltok med fem farkoster. Man kan trygt si det sto ikke på kreativiteten i byggeprosessen til lagene.

Det mest imponerende fartøyet som ble bygget, kom fra en av byens bedrifter. De har laget en bulldoser og den hadde til og med ratt til å styre med. En gruppe elever lagde en likkiste og det var en elev som lå inni uten å se noe som helst. Det må ha vært skummelt, men den gikk heldigvis ikke så fort. Røde Kors var på stedet for å passe på i tilfelle noen hadde skadet seg. Da konkurransen var ferdig klarte de ikke dy seg og måtte dermed prøve bakken selv.

Etter mye spenning og trommevirvel ble vinneren «Sofagjengen». Laget besto av folkehøgskoleelevene Margit Reikvam, Cornelia Dahle og Elias Crogh. De var raskest, og dommerne var meget imponert over fartøyet deres.

Smilet var stort da de sammen gikk opp på pallen og mottok premie og stor applaus fra publikum. De var veldig stolte og tullet med at de nå var kjendiser siden det var flere som har villet ta bilde av dem.

Torsdag klippet statsminister Jonas Gahr Støre snora på Svalbard folkehøgskole.

Tekst: Julie Byberg Bø

– Det at det nå har kommet en folkehøgskole på Svalbard er fint i seg selv, men også litt historisk. En folkehøgskole aller lengst nord i Norge er på sin plass, sier statsminister Jonas Gahr Støre da han åpnet de nye lokalene til Svalbard folkehøgskole.

Snødekte fjell og daler omslutter det nye folkehøgskolebygget. Selv om Svalbard folkehøgskole allerede har drevet i fire år, har de ikke hatt et samlet skolebygg.

– Folkehøgskole er en lang tradisjon og er en viktig verdi i samfunnet vårt. Skoleslaget er et godt tilbud mange ungdommer har og har hatt glede av, sier Gahr Støre.

Tilpasser seg lokalområdene

– Det er vel ikke vanlig å ha skytetrening, sånn «just in case» på studiene, sa statsministeren sin åpningstale.

Han påpekte at selv om det finnes mange folkehøgskoler i Norge, er skolene flinke til å tilpasse seg og speile lokalområdene sine.

– Dere lærer det spesielle ved å være her i nord, som hvordan overleve et snøskred og å overleve uten mobildekning. For meg er det siste i hvert fall veldig sunt, sa Gahr Støre til elevene.

Viste statsministeren rundt

Etter åpningen fikk elevene Maria Mauset og Rebecca Skogholt Hansen æren av å vise statsministeren rundt på de nye lokalene på Svalbard.

– I forkant var vi et par nervevrak, sier de.

Tidligere i uka fikk de spørsmål fra rektor om de kunne tenke seg å lede omvisningen på skolen.

– Det var veldig stas, sier Maria.

– Det er jo statsministeren av Norge. Han har jo mye makt og det var en ære å få bruke tid sammen med han, sier Rebecca.

Maria og Rebecca opplevde begge at statsministeren var nysgjerrig og lærevillig.

– Han brukte god tid på å stille spørsmål, observere og lytte. Statsministeren virket interessert i det vi driver med. Han var jovial og jordnær, sier de.

Elevene på skolen er utrolig glade for å flytte inn i et nytt skolebygg.

– Det er helt utrolig deilig. Vi er glade fordi statsministeren kom, fordi da ble de siste tingene fikset i forkant, ler Maria.

De merker stor forskjell fra det gamle bygget.

– Vi bodde i tre gamle gruvebrakker og spiste middag og hadde morgensamling en kilometer unna. Nå har vi alt samlet på ett sted, så det er en ny verden, sier Rebecca.

Sove, spise, lære – på ett sted

– Dette er virkelig et løft for Svalbard folkehøgskole, sier rektor Espen Klungseth Rotevatn.

Det nye lokalet til skolen ligger rett ved vannkanten, med panoramautsikt til flere kanter. I lokalet er det høyt under taket, luftig, trefarget og stilrent.

– Vi har jobbet for dette veldig lenge og er glade for at bygget endelig står ferdig, sier Rotevatn.

Tidligere var undervisningen på folkehøgskolen fordelt flere steder i Longyearbyen.

– For oss er dette en ny verden. Her kan elevene endelig sove, spise, lære og slappe av på samme sted, sier han.

Svalbard folkehøgskole ønsker velkommen til våre nye lokaler på Sjøskrenten.

Lørdag 4. mars fra 12:00 – 14:00 ønsker vi Longyearbyens befolkning hjertelig velkommen til vårt nye internat og skolebygg.

Det blir kaffe, kake og omvisning.

Velkommen!

Å høste av naturen er et av målene på jakt- og friluftslinjen. Men at det skulle innebære et helt nytt syn på makrell i tomat, var elevene ikke forberedt på.

– Hvem har plass i sekken?

Linjelærer Nils Ingvar Egeland prøver å overdøve støyen fra fire snøscootere som går på tomgang. Den siste halvtimen har Vilde, Elias og Ronja jobbet iherdig med å grave frem de gamle to-takterne, etter tre dager med lavtrykk og full storm i kastene.

– Jeg har, roper Vilde.

Hun får en pose med gamle rypeskrotter i hånden. Åte. For nå skal vi på revefangst.

Et år som jeger på Svalbard

Jakt og friluftslinjen er en av mange linjer som har mye utetid i løpet av året på Svalbard. Vi høster av naturen, slik fangstfolk har gjort i hundrevis av år før oss.

Høsten er en travel tid. Når elevene kommer i august starter vi med sikkerhetsopplæring, og det blir mulighet til å ta jegerprøver. Så drar vi ut på reinsdyr-, sel-, rype- og gåsejakt og fiske. Isfjorden er full av torsk, og det er ingen grunn til å ikke spise kortreist mat.

Med mørket lærer vi mer om konservering og bearbeiding av råvarene vi har skaffet oss gjennom høsten. Når snøen har lagt seg er det tid for røkting av revefeller.

Den som går i fella

Folkehøgskolen får lov til å sette ut revefeller i Mälardalen, og vi deler jaktterrenget med ungdomsskolen i Longyearbyen. Fra internatet er det under et kvarter med scooter bort, alternativt en god time på ski.

Denne februarmorgenen durer scooterne bortover i jevnt driv. Det har vært elendig vær i noen dager, og alle kjenner på godfølelsen ved å komme seg ut igjen – de fine, nære naturopplevelsene er tross alt en av grunnene til at mange velger å bo på Svalbard.

Jaktlinjen har satt ut tre feller, hvor hver elev har vært ansvarlig for en felle hver. De har dermed også «førstepri» på eventuell fangst som kommer i fella. Vi kjører et stykke innover vestsiden av Mälardalen, før vi stopper scooterne og går oppover i terrenget. Til tross for mye nedbør er det avblåst i området, og ikke vanskelig å få øye på fella.

– Er det en rev? Jeg tror det er en rev! DET ER EN REV!!

Vilde jubler! Skyter armene i været, og løper bort til den lille pelsdotten som ligger urørlig i snøen. Den er vakker, hvit som snøen, og ser nesten ut som den sover.

– Yess, sier Vilde igjen og sender en Snap til mammaen sin.

Fjorårets makrell i tomat og bålhygge

På med engangshansker, og reven blir forsiktig lirket ut av fella. Vilde finner en gammel boks makrell i tomat – som faktisk ble åpnet i fjor – og smører et tykt lag utover rypehodet som fortsatt henger fast i fella. Det diskuteres ivrig om reven liker lukten eller ikke. Gitt den som ligger i snøen, så faller konklusjonen på at dette er revemat.

Vi drar videre til neste felle, som er tom og har frosset fast. Her gjøres noen justeringer på plassering i terreng før den får et nytt lag makrell i tomat den og, og blir spent opp på nytt.

Så er det tid for lunsj. Igjen diskuteres det ivrig, nå om viktigheten av å klare å fyre opp med én fyrstikk, og gode alternativer i mangel på tennbriketter. Det grilles pølser, og kremboksen tømmes uten problem.

Siste felle ut

Hver vinter er det alltid større etterspørsel fra lokalbefolkningen om å ha feller ute, enn ledige jaktterreng, og folkehøgskolen er heldige som får tilgang til et bynært område. Alle som har feller ute må røkte, altså sjekke dem, minst en gang i uka, og dette blir en fin linjeaktivitet utover våren.

Vi kjører en siste runde og sjekker siste fella. Denne er dessverre også tom, så det justeres litt på plassering, før turen går tilbake over Adventdalen.

På grunn av rabiesfaren kan ikke revene oppbevares i vanlige frysere. De skal leveres merket til Norsk Polarinstitutt som så kan gjøre flå- og garvejobben for fangstfolket. Resultatet er et nydelig skinn som kan brukes som f.eks. kant på en anorakk.

Informasjon om revene blir gitt videre til forskerne, som også får nyttig kunnskap om bestanden gjennom revefangsten.

Usikker på hva du skal gjøre til høsten? For Lea Hanebrekke Lefdal ble ekspedisjonslinjen på Svalbard det rette valget.

– Svalbard har alltid fascinert meg! Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre etter videregående, men jeg var veldig lei av å lese og skole generelt. Jeg har alltid vært glad i å være ute, og har foreldre som driver med friluftsliv, forteller Lea.

Hun var litt spent på om hun hadde nok kompetanse og var i god nok form til å gå ekspedisjonslinjen, men sier at det har gått fint fra starten av.

– Jeg følte at det var riktig valg. Jeg var på vei til å feige ut, tenkte at jeg kom til å få hjemlengsel, men det har vært absolutt det beste valget jeg har tatt.

En annerledes skolehverdag

Hverdagen på Svalbard er ganske annerledes fra videregående skole i Volda. Ukedagene består av linjetid, valgfag, klassens time og forberedelser til tur.

– Vi har hatt brevandring, breopplæring og førstehjelpskurs. Det er veldig kult med en hverdag som består av kurs innenfor akkurat det jeg interesserer meg for. Da føles det ikke som noen byrde, da er det bare skikkelig gøy å lære!

Lea er veldig fornøyd med lærerne på linjen. De har gjort og opplevd mye på Svalbard, og hun forteller at hun har veldig stor tillit til dem. Det er viktig i Svalbards barske natur!

Liten by, store naturopplevelser

Lea har latt seg fascinere av de voldsomme naturkreftene på Svalbard. Hun trekker frem en høstferietur til Nordenskiöldtoppen, et av de høyeste fjellene rundt Longyearbyen.

– Det var fullt snøkaos, iskaldt og slitsomt, men det var noe med følelsen av mestring og at «dette klarer jeg.» Jeg vokste opp i Ørsta, så var spent på overgangen fra et lite sted til et enda mindre, men følelsen i Longyearbyen er likevel at det er urbant. Man får en byfølelse.

Langturen i høst var en 5-dagerstur til fots med overnatting i telt. Da de kom tilbake fra turen merket flere at de var blitt mere sammensveiset som klasse.

– Vi startet turen på kvelden, med solnedgang og stjerneklart, og det var den flotte kickstarten! Vi byttet på å være turleder underveis, og gikk isbjørnvakt. Det er en spesiell opplevelse å gå å legge seg, og så vite at du må opp om tre timer for å gå isbjørnvakt.

Siste dagen våknet de til regn og klissvåte telt.

– Jeg skulle være turleder, og følte at jeg klarte å holde motet i gruppa oppe. Det var deilig å kjenne på at vi hadde vært ute så lenge og gjort noe tøft!

Utstyr eller bare styr?

Går du ekspedisjonslinjen på Svalbard, så trenger du godt utstyr. Lea hadde mye fra tidligere av, som hun tok med hjemmefra, men forteller at det var et evig dilemma og stæsjet var bra nok og tålte kulden og påkjenningen.

– Når man er ute og kjenner på naturkreftene på Svalbard, så skjønner jeg at utstyret må være bra og av god kvalitet. Det handler om at man skal ha det bra.

Alle elevene får låne skredutstyr med sender/mottaker, spade og søkestang av skolen. Samtidig ønsker Lea at det blir enda bedre tilrettelagt for fremtidige elever, for å redusere utstyrspresset.

Folkehøgskolen jobber med en bedre overlapp fra gamle til nye elever som vil selge og kjøpe brukt utstyr.

Kom i gang med valgfag

Et av valgfagene Lea har deltatt på er dekktrekk, og det er hun veldig fornøyd med.

– Det er en fin måte å få beveget seg en gang i uka, og artig å kjenne på hvordan det blir å trekke pulk etter hvert. Jeg anbefaler å starte med dekktrekking, så man er forberedt til tursesongen.

Lea har også tatt jegerprøver, sikker ferdsel i Arktis og testet ut «Redesign». Her omsydde noen gamle fotposer hun hadde med hjemmefra, og de ble enda bedre enn nye.

Tiden går fort, og Lea begynner allerede å grue seg til sommeren og skoleårets slutt.

– Jeg hadde en fantastisk venninnegjeng på videregående, og var usikker på om noe som helst kunne toppe den relasjonen. Men, jeg synes vi har fått til en skikkelig fin storfamilie her på folkehøgskolen. Jeg har fått mange nye venner, utviklet meg som menneske og fått større toleranse.

– Man sitter igjen med så mye etter et år på Svalbard.

Har du fått opptak til Svalbard Folkehøgskole? Gratulerer! Vi gleder oss veldig til å møte deg i august! Du har sikkert mange spørsmål, så her finner du litt praktisk info om å bo et år på Svalbard.

Varme klær og utstyr

De færreste av elevene våre møter opp med full ekspedisjonsutrustning, klare for Nordpolen. Det er likevel en del ting det kan være greit å tenke på når det gjelder utstyr, og det kan være greit å planlegge innkjøpene.

Du vil få tilsendt en pakkeliste fra linjelæreren din. Selv om alle linjene tilbringer noe tid ute er det forskjell på hva en elev på ekspedisjons- og kunstlinjen trenger.

Skolen har kjøpt inn noe fellesutstyr, så linjer som har mindre utetid likevel kan få seg en telttur eller to. Vi jobber også med å lage overlapp fra gamle til nye elever som ønsker å kjøpe og selge utstyr. Vi stiller med sender/mottaker, søkestang og spade til alle elever, så det slipper du å kjøpe.

Lærer på ekspedisjonslinjen, Marie Brekkhus, har vært ute en vinternatt før, og kommer med følgende tips: «Sørg for å ha gode fjellsko med ankelstøtte og en tursekk når du kommer i august. Så kan du får gode tips og fylle på med utstyr utover høsten. Og en god dunjakke, gjerne en størrelse eller to større enn det du vanligvis bruker er gull!»

Bruk tiden frem mot avreise til å lete etter kupp på Finn.no, eller benytt deg av sportsbutikkenes rabatter når butikkene tømmes for vinterutstyr og det blir vår på fastlandet.

Sikkerhet

Det første som møter deg i ankomsthallen på Longyear flyplass er en gigantisk utstoppet isbjørn. Forhåpentligvis er det den eneste du møter på så nært hold, men vi kommer ikke unna at det finnes isbjørner på Svalbard. Derfor vil du få grundig opplæring i isbjørnsikkerhet. Valgfaget «skyting» er et av våre mest populære.

Lille, store Longyearbyen

Longyearbyen har bare 2500 innbyggere, men hvis du legger godvilja til kan det nesten føles som en storby! Vi har kulturhus, bibliotek, museer, svømmehall, klatrevegg, en rekke musikkfestivaler gjennom året, skikkelig fæncy restauranter og en kino. Kirken inviterer jevnlig til spillkvelder, kajakkforeningen lærer bort eskimorulle, og vi utfordrer deg til å slå rektor Rotevatns personlige rekord opp til Varden, et av de bynære fjellene. Det er med andre ord nok å finne på når det ikke er undervisning.

Midnattssol og polarnatt

Når du kommer i august har vi midnattssol et døgn eller to, før en vakker periode med fantastiske solnedganger starter. Fra oktober til februar er det mørketid (den er ikke så gæli som du tror – les mer om det her!). Det er nordlys og himmelfenomener om hverandre – bare husk å kikk opp! Skolen legger til rette for polarnatta, vi starter litt senere, sørger for å kose oss skikkelig og har et litt roligere tempo. Når våren og lyset kommer er det gjerne full fart! Som elev har du da opparbeidet deg en del kunnskap om den arktiske villmarken, og det er tid for de litt lengre turene eller større prosjektene.

Innesko og Svalbardtradisjoner

Svalbard er en del av Norge, men det er også en internasjonal smeltedigel med folk fra over 50 land. Det gjør Longyearbyen til en spennende by å bo i, og mange land har lang historie på øya, enten som fangstnasjoner eller at de har vært aktive med gruvedrift. Med den kombinasjonen av folk og historie dukker det opp en del tradisjoner. Mange av dem kan du lese om på museet, men én møter du på stadig vekk i hverdagen: uteskoene tas av i offentlige bygg. Det betyr at på biblioteket, sykehuset, noen restauranter, ja, og selvsagt på folkehøgskolen tar du av skoene ved ytterdøra og bytter til tøfler! Det er koselig det!

Valgfag

En stor del av undervisningen i løpet av året ditt på Svalbard Folkehøgskole består av valgfag. Og du kan velge mellom så mye gøy! Vi kjører tre valgfagsperioder i løpet av året, så du som elev rekker å teste fag på tvers av linjene, og prøve ulike ting du synes er spennende. Valgfagene varierer i løpet av året, og fra år til år, men skolen er alltid åpne for gode forslag fra elevene. Vi har også flere elevstyrte valgfag, da mange elever har sitt spesialfelt de er gode på, og det er ekstra fint når dettes læres bort til andre.

Har du flere spørsmål?

Ring oss på 907 99 990, eller send en epost til post@svalbardfolkehogskole.no.

Slutten av januar markerer ikke kun at det straks er frist for å søke opptak til folkehøgskole. For oss på Svalbard betyr det at polarnatta er over!

Nå er vi av den oppfatningen at polarnatta byr på mange muligheter (og faktisk også ganske mye lys, bare man legger godvilja til!), men det det er selvsagt spennende å gå mot lysere tider, så vi kan utforske enda mer av det vakre landskapet.

Vi har tatt en prat med noen elever om hva de gleder seg til, og hvordan de synes polarnatta har vært:

1. Hva er det beste med at vi går mot lysere tider?
2. Hvordan vil du oppsummere polarnatta?
3. Beste triks for å holde seg glad og fornøyd gjennom mørketida?

Maria Mauset, Hundekjøring:

1. Mange sier at dette er den fineste tida på Svalbard, så jeg gleder meg til å oppleve det. Vi skal mer ut på tur, det blir sol og fint vær, og det blir fint å se hva Svalbard har å by på. Og så er det jo finere å gå på tur når det er lyst.
2. Polarnatta har vært mørk, men også veldig fin. Den var ikke så ille som jeg trodde det skulle være i høst. Skolen har lagt til rette for mørket med senere skolestart, og mer kos, og det har vært fokus på lavterskelturer ute.
3. Nok søvn, mat, drikke og sosialisering er viktig! Det du gjør hjemme til vanlig for å være glad og fornøyd funker her og. Det er viktig å finne noe å holde på med, og ikke bare bli liggende i senga med telefonen.

Vilde Kornelia Aamo, Jakt & Friluftsliv:

1. Det blir mange turer fremover, og jeg gleder meg til de litt lengre turene.
2. Mørketida har vært spennende og utrolig fin!
3. Du trenger noe å holde på med på fritida, og så er det viktig å komme seg ut og ha gode folk rundt deg!

Paal Christoffersen, Foto- og kunst:

1. Jeg gleder meg til lyset, til å kunne se fjellene rundt byen og til å kunne ta flere bilder.
2. Polarnatta har vært veldig fin. Jeg har aldri opplevd mørketid før, så det har vært litt spennende.
3. Kom deg ut selv om det er mørkt! Det finnes lys i mørketida, og det er godt å komme seg vekk fra lysforurensningen i byen.

Helle Andreassen, Arktisk friluftsliv:

1. Generelt så gleder jeg meg til at lyset kommer tilbake, så jeg kan få tatt litt flere bilder og kommet meg mer på tur.
2. Jeg har likt polarnatta, men nå begynner det å bli nok.
3. Masse venner!!

Mina Flo Haavik, Foto- og kunst:

1. Jeg gleder meg til å se mer av naturen rundt oss, til snøen og dyrelivet.
2. Mørketiden var egentlig veldig fredelig. Folk stresset litt ned, slappet litt mer av, og det var egentlig veldig fint.
3. Jeg bruker dagslyslampe hver morgen, og det har hjulpet meg veldig! Det viktigste er kanskje å få i seg nok mat, og sosialisere seg nok!