Den første revejakta

Å høste av naturen er et av målene på jakt- og friluftslinjen. Men at det skulle innebære et helt nytt syn på makrell i tomat, var elevene ikke forberedt på.

– Hvem har plass i sekken?

Linjelærer Nils Ingvar Egeland prøver å overdøve støyen fra fire snøscootere som går på tomgang. Den siste halvtimen har Vilde, Elias og Ronja jobbet iherdig med å grave frem de gamle to-takterne, etter tre dager med lavtrykk og full storm i kastene.

– Jeg har, roper Vilde.

Hun får en pose med gamle rypeskrotter i hånden. Åte. For nå skal vi på revefangst.

Et år som jeger på Svalbard

Jakt og friluftslinjen er en av mange linjer som har mye utetid i løpet av året på Svalbard. Vi høster av naturen, slik fangstfolk har gjort i hundrevis av år før oss.

Høsten er en travel tid. Når elevene kommer i august starter vi med sikkerhetsopplæring, og det blir mulighet til å ta jegerprøver. Så drar vi ut på reinsdyr-, sel-, rype- og gåsejakt og fiske. Isfjorden er full av torsk, og det er ingen grunn til å ikke spise kortreist mat.

Med mørket lærer vi mer om konservering og bearbeiding av råvarene vi har skaffet oss gjennom høsten. Når snøen har lagt seg er det tid for røkting av revefeller.

Den som går i fella

Folkehøgskolen får lov til å sette ut revefeller i Mälardalen, og vi deler jaktterrenget med ungdomsskolen i Longyearbyen. Fra internatet er det under et kvarter med scooter bort, alternativt en god time på ski.

Denne februarmorgenen durer scooterne bortover i jevnt driv. Det har vært elendig vær i noen dager, og alle kjenner på godfølelsen ved å komme seg ut igjen – de fine, nære naturopplevelsene er tross alt en av grunnene til at mange velger å bo på Svalbard.

Jaktlinjen har satt ut tre feller, hvor hver elev har vært ansvarlig for en felle hver. De har dermed også «førstepri» på eventuell fangst som kommer i fella. Vi kjører et stykke innover vestsiden av Mälardalen, før vi stopper scooterne og går oppover i terrenget. Til tross for mye nedbør er det avblåst i området, og ikke vanskelig å få øye på fella.

– Er det en rev? Jeg tror det er en rev! DET ER EN REV!!

Vilde jubler! Skyter armene i været, og løper bort til den lille pelsdotten som ligger urørlig i snøen. Den er vakker, hvit som snøen, og ser nesten ut som den sover.

– Yess, sier Vilde igjen og sender en Snap til mammaen sin.

Fjorårets makrell i tomat og bålhygge

På med engangshansker, og reven blir forsiktig lirket ut av fella. Vilde finner en gammel boks makrell i tomat – som faktisk ble åpnet i fjor – og smører et tykt lag utover rypehodet som fortsatt henger fast i fella. Det diskuteres ivrig om reven liker lukten eller ikke. Gitt den som ligger i snøen, så faller konklusjonen på at dette er revemat.

Vi drar videre til neste felle, som er tom og har frosset fast. Her gjøres noen justeringer på plassering i terreng før den får et nytt lag makrell i tomat den og, og blir spent opp på nytt.

Så er det tid for lunsj. Igjen diskuteres det ivrig, nå om viktigheten av å klare å fyre opp med én fyrstikk, og gode alternativer i mangel på tennbriketter. Det grilles pølser, og kremboksen tømmes uten problem.

Siste felle ut

Hver vinter er det alltid større etterspørsel fra lokalbefolkningen om å ha feller ute, enn ledige jaktterreng, og folkehøgskolen er heldige som får tilgang til et bynært område. Alle som har feller ute må røkte, altså sjekke dem, minst en gang i uka, og dette blir en fin linjeaktivitet utover våren.

Vi kjører en siste runde og sjekker siste fella. Denne er dessverre også tom, så det justeres litt på plassering, før turen går tilbake over Adventdalen.

På grunn av rabiesfaren kan ikke revene oppbevares i vanlige frysere. De skal leveres merket til Norsk Polarinstitutt som så kan gjøre flå- og garvejobben for fangstfolket. Resultatet er et nydelig skinn som kan brukes som f.eks. kant på en anorakk.

Informasjon om revene blir gitt videre til forskerne, som også får nyttig kunnskap om bestanden gjennom revefangsten.