Om Svalbard
Velkommen til Svalbard! Helt fra du går ut av flyet forstår du at det er et spesielt sted du har kommet til. Arktisk vind river i kinnene og vel ute av flyplassen ser du rett ut i enorme Isfjorden, Norges største fjord.
Et skilt peker vei mot verdens metropoler og landemerker. Det er 8000 kilometer til Bangkok, 2000 kilometer til Oslo og bare 1300 kilometer til Nordpolen
Urbane Longyearbyen
På vei mot byen suser du forbi kontainere, industribygg og robuste kjøretøy, gjerne dekket av grått veistøv, hvis ikke snøen har lagt seg. På venstre side passerer du et skilt vendt mot bilister som kommer i motsatt kjøreretning. Snur du deg vil du se at det er et av byens berømte isbjørnskilt. Du er med andre ord nå inne i det som regnes som trygg sone.
Miljøspørsmålene
På høyre side får du så øye på byens kullkraftverk, Norges eneste. Ifølge Longyearbyen lokalstyre skal kullkraftverket stenge høsten 2023. Da vil byen i en overgangsfase gå over til diesel som energibærer, mens fornybar energi vil fases inn over flere år. Målet er at CO2-utslipp fra energiproduksjonen innen 2030 skal reduseres med minst 80 % i forhold til 2018-nivået.
Miljøspørsmålene er mange her i byen. Vi slipper ut omtrent ti ganger så mye CO2 per person sammenliknet med fastlands-Norge, mye på grunn av kullkraftverket. Har det da noe å si at du har blitt hentet i en av skolen el-biler, når bilen likevel lades på strøm fra et forurensende kullkraftverk?
Det er i det hele tatt et stort paradoks at vi har startet folkehøgskole på Svalbard, og som vi skriver i vårt verdisyn: Svalbard Folkehøgskole ønsker å være en del av løsningen på miljø- og klimautfordringene, ikke en del av problemet. Disse spørsmålene vil bli sentrale i løpet av skoleåret.
På høyre side ser du taubanebukkene og taubanesentralen, som viktige kulturminner som gir Longyearbyen identitet og får oss til å huske på at byen er tuftet på kullgruvedrift.
Svalbard Folkehøgskole
Så kommer du til Campus Sjøskrenten – Svalbard Folkehøgskole. Du legger merke til de oransje kontrastfargene på internatet og selve campusen som imponerer med sin karakteristiske arkitektur.
Her er det også et veikryss. Fortsetter du rett frem vil du etter hvert passere hundegården og så et nytt isbjørnskilt. Da har du kommet ut i Adventdalen hvor veien stopper etter cirka ei mil.
Skal du til sentrum, så tar du opp til høyre et par hundre meter. På venstre side ligger kjøpesenteret Lompensenteret («Lomp» er gruvearbeidernes arbeidstøy). Her finner du kiosk, apotek, kafé Fruene, restaurant Stationen, pub, blomsterbutikk, souvernirbutikker og sportsbutikker. Like utenfor, i gågata, ligger dagligvarebutikken Coop, kino, bibliotek og flere spisesteder. Longyearbyen lokalstyre («kommunehuset») skattekontor, postkontor og NAV er også lokalisert i sentrum.
Kjører du videre oppover dalen, ender du opp i Nybyen. Her holdt folkehøgskolen hus før de flyttet inn i nye lokaler helt nord i byen i februar 2023. For seg selv på andre siden av Nybyen ligger Huset, som lenge var byens samfunnshus. I dag kafé (kun lørdagsbiff), restaurant, utested og festlokale/konsertsal.
Internasjonal småby
Selv om det bare bor omtrent 2500 mennesker her er Longyearbyen ingen vanlig, søvnig småby. I tillegg til å være verdens nordligste familiesamfunn er Longyearbyen et internasjonalt lokalsamfunn. Hele seksti ulike land er representert her, og cirka 35 prosent av befolkningen i Longyearbyen kommer fra andre land enn Norge.
Menneskene som bor her har alle en eller annen gang kommet hit. De har søkt seg hit og hatt sine grunne grunner for å slå seg ned her, og de vet at de en gang skal flytte herfra. Kanskje er dette faktorer som er med på å gjøre byen så levende?
Vi har litteraturfestival, musikkfestivaler, matfestival, solfestuke og tre kor som du kan være med i. Vi har sjakklubb, fotoklubb og filmklubb. Vi har idrettshall, svømmehall og treningsrom. Vi har foreninger for deg som vil ut på tur og for deg som vil på jakt. Vi har et flott bibliotek, kino og opp mot femten spisesteder, kafeer og puber. Longyearbyen er på den måten uten tvil den byen i Norge med høyest tetthets av kultur- og idrettstilbud per innbygger.
Gjennomsnittlig botid er nærmere syv år, men mange blir her ett år, andre to, noen fem år og andre igjen blir her førti år. Longyearbyen er ikke et livsløpssamfunn – man skal verken bli født eller dø på Svalbard, som det heter. Vi må alle forholde oss til at vi er her midlertidig, som gjester.
Velkommen til Longyearbyen!
Dyreliv
Isbjørnen er den ubestridte kongen av Arktis. Det er en ofte gjentatt myte at det finnes flere isbjørn enn mennesker på Svalbard, men det er imidlertid bare en myte. Det er faktisk omtrent ti ganger så mange mennesker som isbjørn på øya (altså Spitsbergen). Isbjørnen er både sky og sjelden, og det er ingen garanti for at man får se isbjørn i løpet av et opphold på Svalbard, heller ikke i løpet av et skoleår.
For hele området Svalbard-Frans Josefsland er det anslått en bestand på 1900-3600 individer. På Spitsbergen er det flest isbjørn på østkysten, men stadig vekk blir det observert bjørn i nærområdene rundt Longyearbyen. Isbjørnen er nysgjerrig, og den er et farlig rovdyr. Det skal vi ha respekt for. Å ta hensyn til bjørnen, og å unngå farlige møter er noe elevene våre lærer seg i løpet av sikkerhetsfaget på skolen. Isbjørnen har vært totalfredet på Svalbard siden 1973 og det er forbudt å oppsøke isbjørn. Elevene lærer også å bruke skremmemidler, samt rifle for nødsituasjoner. I 2020 ble det skudd to bjørn i nødverge på Svalbard.
Svalbardreinen ser man nesten hver gang man drar ut i Adventdalen. Ofte forflytter de seg helt inn i byen der de verken lar seg affisere av biler eller folk. Noen ganger tar de seg en tur i gågata. Svalbardreinen er rund og kortbeint.
Fjellrev, også kjent som polarrev, er et relativt vanlig syn i og rundt byen, og den er et yndet fotomotiv. På Svalbard har vi en robust revebestand, og derfor jaktes det også på rev med bruk av feller.
Belugahvaler er hvite syns godt på Isfjorden. Noen ganger kommer flokken helt inn mot land. Sammen med grønnlandshvalen og narhvalen (den med horn) kan disse observeres hele året rundt øygruppen. I sommerhalvåret kan man også se både vågehval og knølhval.
Storkobben (blåsel) kan bli opp til 230 cm lang og veie opp mot 260 kg. Ringselen er mindre og er isbjørnens favorittføde.
Hvalrossen er diger og med sine majestetiske støttenner og rødsprengte øyne er de også et yndet fotomotiv når de nysgjerrig skotter opp fra vannskorpen. For førti år siden var hvalrossbestanden på Svalbard nesten utryddet. I 1980 regnet man med at det fantes bare 100 individer igjen. I dag regner med en bestand på rundt 5500 dyr i området Svalbard-Frans Josefsland.
Fuglelivet er mangfoldig, men bare 30 arter hekker på Svalbard og bare rypa blir her hele året. Sjøfuglene er de mest tallrike med alkekonge, polarlomvi, teist, krykkje, havhest og polarmåker som de fremste representantene. Ellers er ærfugl, praktærfugl/spitsbergenærfugl, kortnebbgås, hvitkinngår, ringgås, polarsvømmesnipe og snøspurv andre arter du kan stifte bekjentskap med i løpet av et år på Svalbard.
Av ferskvannsfisk finnes kun røye, og om du reiser ut på fisketur i Isfjorden er sjansene store for at du får kan få en rugg av en torsk på kroken. Torsk i Isfjorden er et relativt nytt fenomen. Lenger ut i havet fiskes det også med trål og her er til dels store forekomster med reker.
Moskusfeen kan også nevnes, som en kuriositet – det ville nemlig vært intet mindre enn en sensasjon om du fikk øye på en. Den ble innført fra Grønland i 1929, men døde ut på 1980-tallet.
Russiske bosetninger på Svalbard
Kommunistlederen Lenin speider utover to av byene på Svalbard. Folkene som bor her snakker russisk og ukrainsk. De som jobber i gruvene tjener mindre enn en tiendedel av de som jobber i en norsk gruve. I sin lokale dagligvareforretning betaler de med rubler.
Barentsburg
I gruvebyen Barentsburg bor omkring 400 mennesker. Bilene som kjører rundt i gatene har for det meste ikke skilt og man forstår at man virkelig befinner seg på en fjern utpost. Befolkningen holder seg stort sett for seg selv kan vi få inntrykk av der vi ser dem på vei mellom jobb og lavblokkene de bor i. Det finnes et hotell og et hostell i byen.
Den russiske generalkonsulen holder til i Barentsburg og er Russlands øverste offisielle representant på Svalbard. Byen er like fullt underlagt norsk jurisdiksjon på samme måte som Longyearbyen og det er kun Sysselmannen som kan utøve politimyndighet her. Sysselmannens kontor i Barentsburg er et hotellrom.
Pyramiden
Pyramiden var en gang et Sovjetisk utstillingsvindu mot Vesten. Med sine staselige leilighetskomplekser langs den brede avenyen som leder opp mot kulturpalasset forstår man at byen er bygget ut fra storhetsvyer, her skulle man forstå at man var kommet til en av det mektige sovjetimperiets utposter, en arktisk utopi. Engang bodde det mellom 1000 og 2000 sovjetborgere her, men da Sovjetunionen kollapset startet forfallet for alvor. I den tragiske flyulykken ved Operafjellet i 1996 mistet 141 mennesker livet. Mange av dem bodde i Pyramiden. I de neste årene kollapset også den russiske rubelen og i 1998 ble byen stengt ned. I mange år sto den fullstendig forlatt som en spøkelsesby. I 2013 åpnet det statseide russiske gruveselskapet Trust Arkticugol opp hotelldrift i byen. Omkring 10-20 mennesker bor her, drifter hotellet og holder dieselaggregatet i gang. Pyramiden er i dag et populært turistmål med sin brede hovedgate med gress importert fra Ukraina (ikke tråkk på gresset!), sitt kulturpalass, sin svømmehall (uten vann) og sitt bibliotek (uten bøker – men det skal engang ha inneholdt mer enn 50.000 titler). Bygningene er større og staseligere enn i Longyearbyen, og mange mener at Pyramiden har en langt mer attraktiv lokasjon enn Longyearbyen. For et grundigere dypdykk kan vi anbefale Kjartan Fløgstads Pyramiden – portrett av ein forlaten utopi.
Det er Svalbardtraktaten definerer Svalbards unike status. Borgere fra alle land som har signert traktaten kan fritt slå seg ned på Svalbard og starte forretningsdrift her (litt forenklet forklart, hele traktaten kan du lese her). Flere land har historiske røtter til Svalbard, blant andre de russiske Pomorene som tidlig var tilstede på øygruppen. Tilstedeværelse på Svalbard handler også om geopolitikk, og gjennom nesten hele 1900-tallet var det flere sovjetborgere enn nordmenn bosatt på Svalbard. Også opprettelse av en folkehøgskole på Svalbard er et ledd i internasjonal storpolitikk. Det er med andre ord store perspektiver vi har med å gjøre.